Da Havet Angrep Babilani

Ved inngangen til biblioteket i Babilani står en diger leirkrukke. Under krukken ligger en kasse med sorte og hvite perler. Hver gang et barn blir født i Babilani, drar slektningene til biblioteket og legger en perle i krukken.

Når året ender, tømmer skriverne alle perlene over i en stor sekk. Sekken blir merket med årstall og stuet bort i et av de mange kammerne i biblioteket. Og så kan neste år begynne.

Det er visst ingen som riktig husker hvorfor man gjør dette. Men slik har det alltid vært, og slik skal det alltid være i Babilani.

Dette hendte den gang fyrstinne Shamorlah regjerte i øyriket. Krønikene sier at hun kom seilende østfra med syv skip. Da hun kom til Babilani, bodde en drage på slettene der byen nå ligger. Hennes følgesvenner ble redde, men Shamorlah ga dragen tre gåter som den ikke kunne svare på. Da sier sagnet at dragen ble til stein. Om kvelden plantet Shamorlah dragens tenner i jorden. Neste morgen vokste det kjemper opp av slettene, og disse kjempene var det som reiste tårnet i Babilani.

Mens kjempene heiste stein etter stein opp mot himmelen, kom en ungjente og en unggutt vandrende opp fra strandkanten. Klærne deres smuldret til støv i sollyset, men de lot seg ikke merke med det. De lo og pekte på tårnet og hadde visst aldri sett noe så underlig. Fyrstinne Shamorlah svøpte dem i silke og inviterte dem til sitt hoff. Først kunne de ikke snakke skikkelig, men etter noen dager lærte de tungemålet i Babilani.

Nana og Narlan het de. De var søster og bror, ruget fra samme skjell på havets dyp. Nana, den eldste, gikk fremst og snakket for dem begge. Narlan fulgte etter og gjorde mest det søsteren ønsket.

De to begynte begge i tjene hos fyrstinne Shamorlan. De ville begge lære mer om menneskene, om deres skikker og språk.Nana og Narlan undret seg storligen da de første gang så spedbarn, hylende og skrikende vesener som ikke kunne ta vare på seg selv når de kom til verden. Den fryktede døden kunne de to heller ikke skjønne, samme hvor mye menneskene forklarte.

Nana fortalte hvorledes fullmånen strødde støv og sand over havflaten. Månestøvet sank ned til de enorme muslingene som dormet på havets bunn. Der nede ble støvet kapslet inn i lag etter lag av perlemor, helt til skjellet åpnet seg og et storvokst havbarn sprang ut. Havfolket ble større og eldre etter som tiden gikk, men døden kjente de ikke til. I havet fantes ikke vinter og sommer, og tiden rørte visst ikke dem som den rørte alt levende på land.

Fyrstinne Shamorlah innførte en ny skikk i landet. Hver gang et barn ble født i Babilani, skulle en perle legges i en krukke i biblioteket. Var det et jentebarn, skulle en sort perle legges i krukken. Var det et guttebarn, skulle en hvit perle legges i krukken. Slik ville Shamorlah at Babilani skulle minnes de to havbarna som en gang kom til landjorden.

Nana var vant til at hun greide ting først, og lærte ny kunnskap raskest. Men i Babilani viste Narlan seg å lære fortere enn henne. Han lærte seg menneskene tegn for lyder, og kunne både lese og skrive, mens hun slett ikke forsto meningen med de underlige skribleriene.

Etter en stund tok Nana til å kjede seg blant menneskene. Hun ropte på broren, men Narlan ville ikke følge med. Han undret seg fremdeles over landfolket, og han kunne aldri se seg mett på tårnet som kjempene reiste midt i Babilani.

Nana lo av broren. "Vi hører ikke hjemme her. Du dummer deg bare ut der du forsøker å lære deg kvekkingen deres. Vil du bli gammel og skrukkete slik menneskene blir?"

"Jeg blir her til tårnet er bygget ferdig," sa Narlan.

Da ble Nana rasende. "Aldri før har du gjort noe annet enn det jeg sier!"

Tre ganger kommanderte hun sin bror, og tre ganger sa Narlan nei.

"De har forhekset deg," skrek hun. "Hvis det er slik at de frykter døden så inderlig, skal jeg bringe masser av død til dem. Når jeg er ferdig med menneskene, vil det ikke finnes en stein igjen av tårnet, og da skal du bli med meg, Narlan."

Nana forsvant i havet, og Narlan ble igjen på landjorden. Han lærte seg alle menneskenes skikker og alle menneskenes ord. Det hendte oftere og oftere at folk spurte ham om råd, ikke omvendt. Han savnet sin søster, men med tiden bleknet minnet om havet.

Nana dro i raseri rundt blant havfolket. Hun ville samle en hær mot menneskene, men havfolket bare smilte og lo og så ikke noen grunn til å forlate sitt hjem. Da dro Nana til Nepinai, blekksprutenes rike. Lenge var hun hos de enorme kvelerne, lenge sang hun dem i øret og egget til krig.

Til slutt samlet hun en hær og angrep Babilani. Blekksprutene svømte inn i havnebyen og knuste alt av skip der. Blindet av raseri, jaget frem av sangen til Nana, kravlet sjømonstrene inn i kanalene. Enorme fangarmene dro ned søyler, rev bort grunnmuren under hus, slet i stykker broer, stillaser og gangveier.

"Til tårnet!" sang Nana. "Broren min er i tårnet! Skal vi få ham tilbake, må vi rive tårnet!"

Blekksprutene hadde ingen vilje selv. De var bare fangarmer og blindt raseri. Alt levende som kom i deres vei ble trukket under vann og most til døde.

Ødeleggelsene var store, men landfolket samlet seg raskt til kamp. Livet på land var kort og hardt, men det hadde lært menneskene å tenke fort og endre skikker.

Menneskene smidde lange stikkvåpen til bruk mot beistene. De fylte havneanlegget med stein og fanget blekksprutene i kanalene. Sakte men sikkert lenset de kanalene. Da blekksprutene til sist var fanget på grunt vann, gikk hele hæren til angrep.

I det siste slaget døde Nana. Hun av skrek av hat helt til det siste, og ville ha sin bror tilbake. Så skrek hun ikke mer. I døden var hun annerledes. Lag etter lag av Nana smeltet bort, lik kroppen til en glassmanet på land. Til sist lå bare et sort sandkorn igjen og blinket i sollyset.

Narlan ba fyrstinne Shamorlah om sin søsters levninger. Han hadde alltid vært trofast mot henne, og han fikk ønsket oppfylt. Slik hendte det at Narlan en siste gang vendte tilbake til havet. Han ble borte lenge, og etterpå ville han ikke fortelle hva som hadde skjedd.

Narlan trakk seg inn i tårnet og viste seg sjelden for andre. Fremdeles var det slik at han kjente best til menneskers skikker og menneskers ord. Men med tiden glemte de fleste at han fantes, havmannen som valgte å bli i Babilani til tårnet sto ferdig.

I Alkamar, Landsbyen i Måneskinnet, levde en gang en fiskerdatter som het Farashah. Navnet betydde Sommerfuglen, og hun var like vakker som sin navnesøster, med langt svart hår, bleke kinn og grønne øyne.

Familien bodde i et lite hus nede ved strandkanten. Faren og brødrene var på havet mesteparten av tiden. Noen sa at deres slekt stammet fra en havfrue en gang for mange menneskealdre siden. Om det var sant, visste ingen, men de hadde ofte bedre fiskelykke enn andre på havet.

Da Farashah var liten, elsket hun å høre fortellinger om havkvinnene og havmennene som levde i dypet. De var laget av morild og fløy under vannflaten som fuglene fløy gjennom luften. Når det ble kveld, var de ute og spaserte på havbunnen og under stjernene og månen, akkurat slik som menneskene på landjorden. Folk pleide å spøke med Farashah at hun hadde morild i blodet. Da smilte hun alltid, og øynene fikk en egen lengt i seg.

Familien var ikke rik, og huset deres var blant de minste i landsbyen. Men en kostelighet eide de, et smykke i hamret gull, formet som en månesigd, med en gullenke til å bære det rundt halsen. Smykket gikk i arv fra datter til datter i familien, og ingen visste hvor gammelt det var. Da Farashah fylte tolv år, arvet hun smykket.

Kvelden etter at Farashah fikk smykket, gikk hun en spasertur for seg selv langs stranden. Fra hun var liten kunne de alltid finne henne der nede, mysende utover bølgene. Hun var stø på føttene og trådde aldri feil på de våte rullesteinene. Og havnet hun først i vannet, spratt hun som en fisk mellom bølgene. Men likevel vendte hun ikke tilbake fra spaserturen denne gangen.

Familien lette etter henne i dagevis. De soknet innmed land, men fant ingen ting, ikke en tøyfille, ikke et fotspor. Fiskerne i båtene snakket om at de hadde sett noen store flokker med delfiner svømme i havet utenfor Alkamar, men annet hadde de ikke sett, ingen båter, og ingen kropper rekende i vannflaten. Noen sa at hun var blitt med havkvinnene og havmennene ned i dypet, og at hun en gang ville vende tilbake. Men årene gikk, og ingen så noe mer verken til Farashah eller gullsmykket.

I havet var alt annerledes. Livet på land husket hun mest som et eventyr, et eventyr noen fortalte for lenge siden.

Om morgenen svømte hun med havskilpaddene og gledet seg over lyset. På dagen ertet delfinene henne fordi hun ikke var helt som de andre. Om kvelden vandret hun under morild, slik landfolket vandrer under stjernene. Hun var aldri sulten, aldri trøtt. Hun sov og var våken på samme tid. Havet bølget rundt henne, men likevel var alt det samme.

En dag fant hun en dal utenfor havfolkets by. Lange bånd av mørkt sjøgress drev opp fra dalsøkket. Sorte anemoner duvet rundt åpningen. Innenfor skinte det blekt fra en diger perlemusling.

"Dit går vi aldri," sa de andre. "Der sover den sorte perle."

"Men det er jo så vakkert!" sa hun.

"Der begravet Narlan Menneskevennen søsteren sin," sa de andre. "Det er derfor det er så vakkert."

"Jeg trodde at havfolket ikke kunne dø?" sa hun.

De andre smilte og lo og sa at havfolket ikke kunne dø. "Og dessuten, hva vil du der?" spurte de. "Det er aldri noen som går dit."

En dag svømte hun inn mellom de sorte anemonene. Sjøgresset trakk seg til side. Nysgjerrig kikket hun på muslingen. Den var enorm, mye større enn henne, stor som et sunket skip. Da hun undret seg på hva som fantes inni muslingen, åpnet skallet seg. På myk en seng av bleke muskler lå en stor, sort perle.

Forsiktig rørte hun den sorte perlen. Hun ble skuffet da perlen forsvant i en sky. Det som hadde vært så vakkert, fantes ikke mere, rundt henne fløt bare en sort sky.

Skyen ble til et speilbilde. Når hun beveget seg til siden, beveget skyen seg til siden. Når hun løftet hånden, formet skyen en hånd til svar. Når hun ristet på hodet, ristet skyen på seg og mørkt hår duvet i bølgene.

Hun lo høyt, lykkelig over at hun ikke hadde hørt på de andre. Dette var mye morsommere enn en perle i en musling!

Noe sang til henne inni skyen, en stemme sang, en stemme som hadde ventet i en evighet på en kropp. Fremdeles gjorde hun seg til, mens hun gledet seg til skyen skulle herme etter henne. Men denne gangen strakte skyen seg frem. Det var ikke lenger armer, men lange tentakler som minnet om blekkspruter.

For første gang på lenge husket hun en følelse fra landjorden. Hun husket hvordan frykt kjentes. Skyen strakte seg etter henne. Hun snudde seg rundt og sparket fra. Skyen sang at hun måtte bli, at de to var ett, at de ikke måtte skilles fra hverandre.

Den sorte skyen spredde seg ut rundt muslingen, lange tentakler strakte seg utover, formløst og blindt famlet de etter henne. Hun flyktet oppover, hele tiden oppover, til hun ikke husket mer.

Fortellinger fra Babilani

Alternativer

Når et jentebarn blir født, legges en sort perle i krukken. Når et guttebarn blir født, legges en hvit perle i krukken.